Valg av oppløsning for opptak

La oss starte med det grunnleggende når det gjelder digitale opptak. Vi trenger å starte med noen begreper. Av historiske årsaker har to samplingsfrekvenser og deres multipler blitt de mest brukte. I musikkverdenen brukes tradisjonelt 44,1 kilohertz, som er samplingsfrekvensen som ble valgt da CD-formatet ble etablert. I filmverdenen ble 48 kilohertz valgt, fordi det var enklere å synkronisere med den etablerte bildefrekvensen på 24 bilder per sekund.

Over tid har høyere samplingsfrekvenser blitt brukt, og multipler av disse to er valgt. 88,2 og 176,4 er henholdsvis to og fire ganger 44,1 kilohertz, og 96 og 192 er henholdsvis to og fire ganger 48 kilohertz. Over tid har musikkverdenen også i økende grad gått over til 48 kilohertz, så de vanligste samplingsfrekvensene i dag er 48, 96 og 192 kilohertz.

Sample rate: Dette er et begrep for hvor mange ganger lyden tas opp, og måles i Hertz (Hz) pr. sekund. En samplerate på f.eks 44100 betyr at lyden samples 44100 ganger pr. sekund. Det kan også av og til skrives 44,1 kHz. Som du kanskje vet så betyr k 1000 i slike sammenhenger, og er derfor bare en enklere måte å skrive det samme på. Samplingsrate kalles også ofte samplingsfrekvens på norsk.

Bit depth: Bit dybde beskriver antall bits som benyttes for hvert sample, og større bit dybde vil gi en bedre, og mer detaljert lyd. En konsekvens av å øke sample rate og bit dybde er at filstørrelsen øker, fordi det er mer informasjon å ta vare på. Lenger ned i artikkelen diskuteres den øvre grensen for hvor mye informasjon man trenger for å gjenskape lyder digitalt.

Instillinger for samplingsrate og bitdybde finner man gjerne under prosjektinstillinger i innspillingssprogrammet man bruker. Nedenfor ser du hvordan det ser ut i Steinberg Cubase. Innstillingen finnes under Project -> Project setup.

---

På den ene siden har vi dem som anbefaler å bruke så høy oppløsning som mulig (eller i hvertfall minst 24 bit / 96 kilohertz sample rate). På den andre siden finner vi dem som mener at «CD-kvalitet» dvs 16 bit / 44,1 kilohertz holder, selv om de fleste bruker 24 bit. Hvis du skal samarbeide med andre er det meste fornuftig å bruke .wav filer, da dette er et format som alle kan åpne. (Hvis du f.eks. bruker Logic bør du sjekke at wav er valgt ved eksport, da standard er aif).

Hvorfor er man uenige? Bakgrunnen for debatten er i korthet at det mangler «bevis» for at den høyeste samplingsfrekvensen (dvs mer enn 44,1 kHz) rent faktisk låter bedre. Grunnen til dette er at et teorem som kalles Nyquist-Shannon forenklet slår fast at et analogt signal kan gjenskapes perfekt dersom antall samplinger per sekund er dobbelt så høyt som den høyeste frekvensen i det analoge signalet. Når vi så vet at mennesker ikke kan høre frekvenser over 20 kilohertz bør jo 44,1 kilohertz holde godt og vel.

Mange mener likevel at høyre frekvenser enn dette likevel gir bedre lydkvalitet, og trekker frem et antall mer eller mindre vitenskapelige undersøkelser. Det er ikke godt å si hva som er korrekt her. Det som er sikkert, er at eventuelle forskjeller i lydkvalitet mellom for eksempel 44,1 kHz og 96 kHz, er mindre enn forskjellen mellom 44,1 kHz og lavere samplingsfrekvenser.

«Kostnaden» for å bruke høyere samplingsfrekvens er økt belasning på datamaskinen. Når det gjelder bitdybde er alle enige om at 16 bit er OK´ish, men 24 bit er bedre – eller i hvert fall mer behagelig med hensyn til at man får et større headroom ved innspilling. Det betyr kort og godt at man slipper å være nøye med å styre ut signalet (dvs. ligge så nært opptil 0 dB ved innspilling som mulig uten å overstyre). Å bruke mer enn 24 bit er sløsing med dataressurser* når lydkortet ikke kan ta opp høyere enn 24 bit. Noen musikkprogrammer jobber med høyere oppløsning internt.

Forenklet kan man regne at hver bit tilsvarer 6 dB (desibel) i dynamisk omfang, slik at et 16 bits signal gir et teoretisk dynamisk omfang på 96 dB. Et 24 bits signal gir dermed et teoretisk omfang på 144 dB. Moderne konvertere kan likevel ikke gi bedre enn cirka 120 dB dynamisk omfang.

Fordeler med høyere samplingsfrekvenser

• Teoretisk sett bedre detaljnivå: Høyere samplingsfrekvenser fanger opp mer høyfrekvent lyd og kan derfor gjengi mer subtile nyanser i lyden.
• Større muligheter for å senke tonehøyden på lyden eller spille den saktere enn i originalen uten bivirkninger.
• Redusert risiko for aliasing ved behandling av lyden, for eksempel med plugins.
• Noen lyttere oppfatter subjektivt lyden som mer åpen eller mer naturlig, selv om den hørbare forskjellen ofte er minimal.
• For arkiveringsformål er det alltid lurt å bruke en så høy frekvens som mulig. Det gir en viss sikkerhet for at opptakene også vil være gode i fremtiden hvis utstyr med høyre frekvens blir vanligere om noen år, dvs. en slags fremtidssikring.

Ulemper med høyere samplingsfrekvenser

• Lydfiler med en samplingsfrekvens på 192 kilohertz er fire ganger større enn de med en samplingsfrekvens på 48 kilohertz. Dette betyr at harddisken din fylles opp fire ganger raskere ved opptak. Hvis lyden skal behandles med plugins, kreves det også mer prosessorkraft fra datamaskinen.
• Svært få mennesker kan oppfatte noen lydforskjell mellom 48, 96 eller 192, selv under kontrollerte forhold, som i et lydlaboratorium. Noe som er ganske logisk, siden 48 kilohertz fanger opp lyd med god margin over menneskelig hørselskapasitet. (Ref. Nyquist/Shannon)
• Aliasing/foldingforvrengning er i praksis ikke et så stort problem som det noen ganger fremstilles som, og gode plugins har innebygde systemer for å motvirke det. Hvis du bruker plugins av høy kvalitet, kan du jobbe i 44,1 eller 48 kilohertz og behandle lyden hardt, men fortsatt unngå hørbare effekter fra aliasing.
• Ikke alle lydgrensesnitt eller konvertere støtter høye samplingsfrekvenser like bra. Dårlige implementeringer kan til og med forringe lydkvaliteten. Derfor er mer ikke alltid bedre. En god omformer på 48 kilohertz er alltid å foretrekke fremfor en dårlig på 192. Generelt sett er det ofte en overdreven vekt på tall og spesifikasjoner når man sammenligner forskjellige lydenheter. Tross alt er det hvordan de høres ut som betyr noe, ikke hvordan de måler. Dette setter krav til maskinvare.

---

Skal man forsøke seg på en slags konklusjon ut fra disse forholdene, anbefales en oppløsning på 24 bit og 44,1 kilohertz eller 48 kilohertz sample rate. Hvis du vet at du skal gå videre med låtene til streamingtjenester, kan det være verd å vite at de som regel har filformatet 24 bit / 48 kHz, så da kan det være like greit å gjøre det helt fra starten når du begynner å spille inn.

Et tips er å velge et format, og deretter holde seg til det helt konsekvent. Hvis du samarbeider med andre bør dere avtale i hvilket format dere vil jobbe på forhånd. Unngå å konvertere mellom ulike formater hvis mulig.

Vi skal nedenfor kort dra igjennom relevante filformater som avrunding av denne artikkelen.

* Det finnes jo utstyr som kan ta opp i 32 bil float også. Hvis man f.eks. gjør felt-opptak og ikke kan stille opptaksnivåer, er det en måte å unngå utilsiktet clipping på. I hjemmestudioet derimot har man man god tid til å sette optimal gain, og materialet som skal tas opp er dynamisk ganske forutsigbart. Da vil 32 bit float gjerne bare være en måte å bruke mer diskplass på, uten at det gir noe tilbake.

---

Andre nyheter :

Se nyhetsliste

---