La oss starte med det grunnleggende når det gjelder digitale opptak. Vi trenger å starte med noen begreper.
Sample rate: Dette er et begrep for hvor mange ganger lyden tas opp, og måles i Hertz (Hz) pr. sekund. En samplerate på f.eks 44100 betyr at lyden samples 44100 ganger pr. sekund. Det kan også av og til skrives 44,1 kHz. Som du kanskje vet så betyr k 1000 i slike sammenhenger, og er derfor bare en enklere måte å skrive det samme på. Samplingsrate kalles også ofte samplingsfrekvens på norsk.
Bit depth: Bit dybde beskriver antall bits som benyttes for hvert sample, og større bit dybde vil gi en bedre, og mer detaljert lyd. En konsekvens av å øke sample rate og bit dybde er at filstørrelsen øker, fordi det er mer informasjon å ta vare på. Lenger ned i artikkelen diskuteres den øvre grensen for hvor mye informasjon man trenger for å gjenskape lyder digitalt.
Instillinger for samplingsrate og bitdybde finner man gjerne under prosjektinstillinger i innspillingssprogrammet man bruker. Nedenfor ser du hvordan det ser ut i Steinberg Cubase. Innstillingen finnes under Project -> Project setup.
På den ene siden har vi dem som anbefaler å bruke så høy oppløsning som mulig (eller i hvertfall minst 24 bit / 96 kilohertz sample rate). På den andre siden finner vi dem som mener at «CD-kvalitet» dvs 16 bit / 44,1 kilohertz holder, selv om de fleste bruker 24 bit. Hvis du skal samarbeide med andre er det meste fornuftig å bruke .wav filer, da dette er et format som alle kan åpne. (Hvis du f.eks. bruker Logic bør du sjekke at wav er valgt ved eksport, da standard er aif).
Hvorfor er man uenige ? Bakgrunnen for debatten er i korthet at det mangler «bevis» for at den høyeste samplingsfrekvensen (dvs mer enn 44,1 kHz) rent faktisk låter bedre. Grunnen til dette er at et teorem som kalles Nyquist-Shannon forenklet slår fast at et analogt signal kan gjenskapes perfekt dersom antall samplinger per sekund er dobbelt så høyt som den høyeste frekvensen i det analoge signalet. Når vi så vet at mennesker ikke kan høre frekvenser over 20 kilohertz bør jo 44,1 kilohertz holde godt og vel.
Mange mener likevel at høyre frekvenser enn dette likevel gir bedre lydkvalitet, og trekker frem et antall mer eller mindre vitenskapelige undersøkelser. Det er ikke godt å si hva som er korrekt her. Det som er sikkert, er at eventuelle forskjeller i lydkvalitet mellom for eksempel 44,1 kHz og 96 kHz, er mindre enn forskjellen mellom 44,1 kHz og lavere samplingsfrekvenser.
«Kostnaden» for å bruke høyere samplingsfrekvens er økt belasning på datamaskinen. Når det gjelder bitdybde er alle enige om at 16 bit er OK´ish, men 24 bit er bedre – eller i hvert fall mer behagelig med hensyn til at man får et større headroom ved innspilling. Det betyr kort og godt at man slipper å være nøye med å styre ut signalet (ligge så nært opptil 0 dB ved innspilling som mulig uten å overstyre). Å bruke mer enn 24 bit er sløsing med dataressurser* når lydkortet ikke kan ta opp høyere enn 24 bit. (Noen musikkprogrammer jobber med høyere oppløsning internt også).
Forenklet kan man regne at hver bit tilsvarer 6 dB (desibel) i dynamisk omfang, slik at et 16 bits signal gir et teoretisk dynamisk omfang på 96 dB. Et 24 bits signal gir dermed et teoretisk omfang på 144 dB. Moderne konvertere kan likevel ikke gi bedre enn cirka 120 dB dynamisk omfang.
* Det finnes jo utstyr som kan ta opp i 32 bil float også. Hvis man f.eks. gjør felt-opptak og ikke kan stille opptaksnivåer, er det en måte å unngå utilsiktet clipping på. I hjemmestudioet derimot har man man god tid til å sette optimal gain, og materialet som skal tas opp er dynamisk ganske forutsigbart. Da vil 32 bit float gjerne bare være en måte å bruke mer diskplass på, uten at det gir noe tilbake.
Skal man forsøke seg på en slags konklusjon ut fra disse forholdene, anbefales en oppløsning på 24 bit og 44,1 kilohertz eller 48 kilohertz sample rate. Hvis du vet at du skal gå videre med låtene til streamingtjenester, kan det være verd å vite at de som regel har filformatet 24 bit / 48 kHz, så da kan det være like greit å gjøre det helt fra starten når du begynner å spille inn. Et tips er å velge et format og holde seg til det helt konsekvent. Vi skal nedenfor kort dra igjennom relevante filformater som avrunding av denne artikkelen.
Ulike filformater:
WAV
Filformatet wav ble utviklet av Microsoft og IBM, og er det foretrukne valget for arkivering av opptak i høy kvalitet, da det er et ukomprimert format. Ulempen er at det gir stor filstørrelse, og er derfor ikke like egnet for nedlasting og for bruk på portable enheter.
AIFF
AIFF ble utviklet av Apple, og er på samme måte som wav et ukomprimert format med de fordeler og ulemper det har, og kan også brukes for arkivering av opptak av høy kvalitet. Som tidligere nevnt kan det likevel være lurt å benytte .wav hvis du skal samarbeide med andre – spesielt hvis de bruker Windows.
MP3
Formatet ble utviklet av Moving Picture Experts Group (MPEG). Da mp3 formatet ble lansert ble det en revolusjon i distribusjonen av musikk. Formatet komprimerte musikkfilenes størrelse kraftig og gjorde strømming og nedlasting mye mer effektivt uten alt for store tap i kvalitet. Her skal det sies at det nok er mulig å komprimere så mye at lydkvaliteten blir rimelig dårlig, så man må forsøke å finne en god balanse mellom kvalitet og filstørrelse. Filformatet mp3 er et såkalt lossy-format, som betyr at man ikke kan få tilbake informasjon fra en mp3 fil ved å konvertere tilbake til f.eks. wav.
Flac
Flac er ofte populært blant lydentusiaster, fordi formatet tillater komprimering uten tap av lydkvalitet. Det er derfor et godt valg for f.eks streaming. Problemet – i alle fall foreløpig – er at det ikke er like utbredt som mp3 og kanskje ikke støttet på eldre bærbare enheter.