Dersom lydkilden man vil ta opp inneholder informasjon som man vil ha i stereo, er tiden inne for å se på teknikker man kan bruke ved stereoinnspilling.
Mange nybegynnere tenker at stereo alltid må være best, men hvis du f.eks tenker at du tar opp en vokalist er det jo ikke noe stereoinformasjon der. Lyden kommer ut av munnen når vedkommende synger og kan fanges med en mikrofon. Ut av innspillingsprogrammet kommer da identisk lyd ut av begge høyttalerne – det blir som en slags dobbelt-mono. Dersom man derimot skal ta opp et kor, et trommesett e.l. blir det å plassere mikrofoner som kan gjengi bredden og dybden i lyden viktig og det vil være ulik informasjon i de to høyttalerne ved å benytte fler enn én mikrofon.
En ting man skal være litt oppmerksom på ved bruk av fler enn en mikrofon er problemer med at lyd kan komme ut av fase. Lydbølger har topper og daler på samme måte som vanlige bølger. Problemer knyttet til at lyd er ute av fase skyldes at lydbølgen når mikrofonenes membran til ulik tid. Hvis man tenker seg at man bruker to mikrofoner og den ene tar opp lydbølgen mens den er «på topp» og en annen mikrofon samtidig tar opp lyden mens den er «på bunnen» vil det gi den konsekvensen at enkelte frekvenser blir forsterket, mens andre blir svekket.
Det kan også være tilfeller der man må bruke flere mikrofoner på grunn av instrumentets størrelse, men formålet med denne artikkelen er å se litt på hvordan man kan plassere mikrofoner for å skape et naturlig og fyldig lydbilde. Vi skal derfor se på de vanligste teknikkene for stereomikking. Det vil være fornuftig om mikrofonene er like når man benytter disse teknikkene (gjelder ikke Mid/Side) og du trenger gode mikrofonstativ for å gjøre jobben enkel. Før vi ser på teknikkene kan det være greit å ta en gjennomgang av de ulike mikrofonkarakteristikkene som finnes. Grunnen til det er som vi skal se at ulike stereoteknikker kommer best til sin rett når man benytter mikrofoner som har gitte egenskaper. Det finnes også mikrofoner med mange kapsler som gir muligheter opp til surround om man ønsker det. (Se f.eks QM12i fra Line Audio Design).
Mikrofon-karakteristikker:
Mikrofoner har ulike karakteristikk og har derfor ulike egenskaper med hensyn til hvordan de fanger opp lyd. Lydbølger som treffer mikrofonen vil fanges opp med ulik styrke avhengig av lydens retning og de ulike karakteristikkene egner seg bra eller mindre bra i ulike innspillingssammenhenger. Når man gjør opptak vil man komme ut for ulike situasjoner, og hver av dem stiller krav til mikrofonen(e) man benytter. Noen mikrofoner har en fast karakteristikk, mens andre har valgbar karakteristikk (multi-pattern), slik at man kan velge den som passer opptakssituasjonen best.
Kule (Omni): Mikrofonen tar opp lyd like følsomt fra alle kanter (360º). Egner seg meget godt til å ta opp kor o.l, men vil gi problemer med feedback dersom man prøver en slik live.
Nyre (Cardioid): Mikrofonen fanger hovedsaklig opp lyd som kommer forfra, og egner seg derfor når lyden kommer fra én retning. Det fleste kondensatormikrofoner som ikke har valgbar karakteristikk er av denne typen.
Hyper-nyre (Hyper cardioid): Som nyre, men med enda større retningsfølsomhet. Egner seg til livebruk fordi den har et svært fokusert retningsfølsomhet.
Åttetall (Figure of Eight): Fanger opp lyden foran og bak, men ikke til sidene. Båndmikrofoner har f.eks på bakgrunn av sin konstruksjon en naturlig 8-tallskarakteristikk.
Ulike Stereoteknikker:
X/Y – Her plasserer man to mikrofoner av typen nyre (cardoide) eller hypernyre med membranene så nærme hverandre man klarer og setter dem i en vinkel på rundt 90 grader i forhold til hverandre. De skal peke i hver sin retning i forhold til midtlinjen. Dette er en enkelt metode som ikke gir problemer med monokompatibiliteten, men stereobildet blir ikke kjempestort og krever mikrofoner som virkelig har god klasse for opptak ut til sidene for å komme til sin rett.
A/B – Her plasserer man to mikrofoner av valgfri karakteristikk med 20 – 120 centimeters avstand. Dette gir et naturlig stereobilde, spesiellt med omni (rundtopptagende) mikrofoner. Teknikken kan gi uslukninger av visse frekvenser dersom man lytter i mono, så monokompatibiliteten er ikke den beste. Dersom man benytter stor avstand mellom mikrofonene kan man legge til en mikrofon ekstra i midten, «ABC».
Blumlein – Med Blumlein benytter man den samme mikrofonplasseringen som X/Y, men krever mikrofoner med 8-talls karakteristikk. Teknikken kalles derfor også ofte for «krysset åttetall» og gir et bredere stereobilde enn X/Y med nyrekarakteristikk gjør. Blumlein egner seg derfor godt dersom man vil ta opp mer av rummet enn man klarer med X/Y.
ORTF – er en slags blanding mellom X/Y og A/B der to nyre/hypernyre plasseres men ca. 17 centimeters avstand mellom membranene og deretter vinkles rundt 100 grader ut til sidene. Dette gjør at man får et fint stereobilde samtidig som at monokompatibiliteten ivaretas ganske godt.
M/S (Mid-Side) – dette er en spennende teknikk som går ut på å plassere en mikrofon med nyrekarakteristikk (cardiod) rettet direkte mot lydkilden. Deretter plasseres en mikrofon med 8-talls karakteristikk så nærme den første mikrofonen som mulig, med lobene ut til siden. Mikrofonen med 8-talls karakteristikk skal altså ha en av sine «døve» sider vendt direkte mot lydkilden. De to mikrofonene spilles inn på hver sin kanal. Deretter dupliserer man kanalen med 8-tallsmikrofonen på, panorerer dem ut til hver sin side og fasevender den ene kopien. Det er litt kronglete i bruk, men gir et flott stereobilde og har perfekt monokompatibilitet (ihvertfall hvis 8-tallsmikrofonen er av god kvalitet). Det som er ekstra kult med denne teknikken, er at man i ettertid kan bestemme hvor bredt stereobildet skal være (eller kjøre helt i mono) ved å dempe eller stenge av kanalene med 8-tallsmikken på.