Lyden av en elektrisk gitar er et sentralt element i nesten all pop- og rockemusikk, så denne artikkelen skal ta for seg hva man kan prøve, for å få til innspillinger som blir bra.
Siden gitarlyden som brukes er svært forskjellig avhengig av hvilken musikksjanger man driver med, er det ikke mulig å komme med EN oppskrift. Det kan likevel være nyttig å følge visse retningslinjer for å komme i mål lydmessig.
Det er noen forutsetninger for gode resultater. Noen av dem er selvfølgeligheter for musikere med kontroll på instrumentet sitt, men det må nevnes likevel. Sørg for at gitaren er i god stand d.v.s. at den er godt intonert, er stemt og har nogenlunde friske strenger. Pass på at instrumentkabler som brukes er i orden. Kabler kan overføre signalet, men likevel være defekte, slik at de ikke fungerer korrekt.
Mange innspillingsprogrammer (og enkelte lydkort) har innebygget tuner, så pass på å sjekke at instrumentet er stemt før du begynner opptakene. (Det finnes tuning-app’er også til mobiltelefoner osv).
Dersom det brukes en rørforsterker er det viktig at rørene er i orden. Det siste leddet er høyttaler(ne). Mange kabinetter inneholder fler enn ett høyttalerelement. I et 4 x 12″ kabinett kan det ofte hende at ett av elementene låter bedre enn de andre tre, og den eneste måten å finne grom-elementet er å stupe ned og lytte seg frem. Dersom det er hardrock som står på programmet, og alle volumkontroller står på fullt kan det jo være .. en opplevelse.. Et tips da er å plassere en mikrofon foran, og flytte den rundt. Dette kan være tidkrevende, men vel verdt innsatsen. Det finnes naturligvis også muligheter for «Power Soak» eller f.eks å bruke en Kemper Amp.
Den største utfordringen med el.gitarinnspillinger, er at det er vanskelig å overføre den rå kraften fra f.eks et Marshall-stack til en innspilling. Forsterkeren låter kanskje fett i rommet, men når man plasserer en mikrofon rett foran høyttaleren, og tar opp får man en helt annen – og ofte spinklere – lyd enn den man hører noen meter unna. Dette fenomenet kommer blant annet av at volumet blir såpass høyt at mange mikrofoner ikke klarer lydtrykket. Et alternativ er da å benytte en såkalt «powersoak» som man kobler inn mellom forsterker og høyttaler slik at man kan beholde forsterkerens karakter, men på et mer vettig lydnivå. Det i tilfelle forsterkerens distortion man vil få tilgang til, og ikke høyttalerens. En annen mulighet er å mikse inn lyden av en bass for å få ekstra definisjon og tyngde. Alle måter er bra, bortsett fra de dårlige liksom..
Som nevnt er det viktig å velge mikrofoner som er klare for oppgaven. Shure SM57 har nærmest oppnådd legendestatus til innspilling av elgitar. SM57 er en rimelig, dynamisk mikrofon som er laget for å tåle høyt lydtrykk. Det man kan savne er frekvensomfang, og dersom det er tilfelle kan Sennheiser MD421 være et bedre alternativ fordi den låter litt mer åpent.
Dersom man synes at en dynamisk mikrofon er litt for doven i diskanten, kan en kondensatormikrofon være et bedre valg. Som tidligere nevnt er det ikke alle som tåler lydtrykket dersom du trenger «å dra på» for å få den lyden du vil ha.
Dersom du bor slik til at du ikke kan spille høyt kan en gitarforsterkersimulator være et godt valg. Både Cubase og Logic Pro har enkle gitarforsterkersimulatorer innebygget, men ellers kan andre alternativer være Native Instruments Guitar Rig, Neural DSP, Scuffham, Line6 eller IK Multimedia Amplitube for å nevne noen ulike alternativ.
I denne artikkelen har vi som mål å komme med nyttige og mer konkrete tips for innspilling av «ordentlige» gitarforsterkere, så derfor er tiden kommet til å se nærmere på dette.
Mikrofonplassering ved innspilling
Det er vanlig å plassere en mikrofon nære høyttaleren. Avstanden som benyttes varierer fra 2 til 40 centimeter. Det man skal være oppmerksom på er at små justeringer kan gi store utslag lydmessig, så dersom du har en medhjelper som kan hjelpe deg å justere plassingen vil det gjøre jobben enklere – spesiellt hvis du har et separat kontrollrom. Hvis du ikke har en medhjelper må du gjøre hele jobben selv, dvs. plassere mikrofonen, spille inn og lytte på ulike alternativer. (Når man får erfaring med en forsterker vil jo ikke jobben bli like omfattende, for da vet man jo omtrent hvordan det skal se ut for å bli bra). En bra tommelregel er å starte med å plassere mikrofonen 3-4 centimeter fra høyttalerelementet vinklet ut mot kanten av høyttalerkonen (dvs ikke direkte mot høyttalerens senter).
Nærmikking og romsmikking
Selv pleier jeg alltid å benytte en romsmikrofon et par meter unna, i tillegg til den som står nært inntil. Grunnen til dette er at jeg vil ha med følelsen som rommet gir og luften som gitarforsterkeren flytter. Jeg vil ha med følelsen av at buksebena flagrer. Ved å bruke minst to mikrofoner får man en mer sammensatt lyd, som stemmer bedre mot den lyden man hører i rommet. Som romsmikrofon er en kondensatormikrofon med stor membran et fornuftig valg. Når man benytter to mikrofoner som tar opp samme lydkilde fra ulik avstand støter man av og til på faseproblemer. Faseproblemer medfører at visse frekvenser kan «forsvinne» og da kan man prøve å fasevende signalet. De fleste innspillingsprogrammer har denne muligheten.
Hvis man spiller inn de ulike mikrofonene på hvert sitt spor kan man justere resultatet fritt når man mixer, men dersom man samtidig har planlagt å benytte mange dubber (spille inn det samme flere ganger) vil det fort bli mange kanaler å holde styr på senere. Dersom man klarer å få til en balanse mellom nærmik og romsmik med en gang, og spille dem inn på samme spor blir enklere jobb å mixe senere.
Jeg har allerede nevnt dubbing. Her er et tips for å få rockegitar-riffet til å bli tungt og fett. For å lykkes må gitaristen være ganske tight. Selv om man kan fikse timing i ettertid i moderne innspillingsprogrammer, er det noe med feelingen som ofte blir rar dersom man må tukle for mye med ting i etter at opptaket er gjort.
Man starter med å spille inn to (eller flere) ganger med en moderat mengde vreng/distortion. Når du har minst to opptak som er tighte og fine, stiller du forsterkeren om til å være nesten helt clean, og spiller inn en gang til. Dette låter forholdsvis latterlig alene, men sammen med det andre legger det til definisjon og skal mixes lavt inn. Til slutt justerer du inn en skikkelig overstyrt lyd, med masse distortion. Gjør minst to opptak av dette også. Nå panorerer du ut de moderat overstyrte innspillingene lengst ut til sidene (de du spilte inn først) og deretter kan du blande inn de mest overstyrte og det rene signalet etter behov. Unngå å legge de mest overstyrte innspillingene lengst ut til sidene.
Bruk av en DI boks
Hvis du vil holde alle muligheter åpne kan det være lurt å koble inn en DI boks mellom gitaren og forsterkeren. Grunnen til dette er at du da enkelt kan spille inn både forsterkersignalet via en eller flere mikrofoner som beskrevet ovenfor, men i tillegg ha et rent signal som kan reampes eller kobles til en gitarforsterkerplugin, dersom det viste seg at forsterkerlyden ikke passet helt i mixen likevel.
Mixing av el. gitar
El. gitar kan være så mangt og lydidealet er veldig forskjellig avhengig av om man spiller jazz, funk eller metal bare for å nevne noen stilarter. Det er derfor ikke mulig å gi seg i kast med en løsning som passer alle. Det blir derfor heller beskrevet noen ulike teknikker man kan prøve for å se om det gjør noe positivt for resultatet. Det er nyttig å være litt oppmerksom på brum og andre ulyder i som har sneket seg inn i det innspilte signalet fordi elgitarer ofte er «flinke» til å tiltrekke seg jordbrum og annet snacks. Når man så kobler dette inn i et stort forsterker-stack og vrir opp til 11, så ser vi jo hvor dette peker.. Det er derfor lurt å legge litt tid på å rense opp i innspillingene, slik at man ikke har med mer enn man trenger.
Et vanlig triks for å gjøre gitaren «større» og fetere er å bruke et veldig kort delay, 40 millisekunder eller mindre, som man kobler inn i stereo, og deretter panorerer ut til sidene. Man må være oppmerksom slik at man ikke ødelegger attacken (her: «anslaget»). Man kan også prøve en veldig kort klang (reverb) for det kan være veldig effektivt, men man må kutte ut bassinnholdet fra klangen ellers blir det for grøtete. Klang og delay legger du selvsagt på hver sin effektbus (dvs som en sendeffekt).
Når vi er inne på bruk av equalizer på el. gitar vil man ha helt ulike behov avhengig av hvilken musikkstil det er snakk om. Spiller man funkgitar eller andre gitarfigurer som inneholder mye attack, og som ikke skal klinge ut særlig mye, er kompressoren et veldig nyttig verktøy. Den er en del av sounden, kan man si. Kompressorinnstillingene man kan prøve som et utgangspunkt er en ratio på rundt 6:1, nokså langsom attack og rask release. Kompressorens attack og release kontroller endrer lydens karakter ganske mye, så her er det mye å hente. Setter man f.eks veldig kort relasetid vil man kunne få lyden til å «pumpe».
På funkgitar og lignende kan man ofte ta bort mye av bassinnholdet, så koble inn en equalizer og koble inn et hipass-filter. Det kan også låte bedre dersom man fjerner de høyeste frekvensene, så et lopass-filter kan også prøves. Denne typer gitarer låter ofte best dersom de kun jobber i sitt mest effektive område, og det har jo fordelen at det skapes plass til andre ting i mixen også. Spiller man derimot f.eks metal vil man blant annet ha en ganske annen EQ kurve.
Mixing av slike gitarer krever øre og erfaring, så man må prøve å være litt tålmodig med seg selv mens man prøver seg frem. Mye av varmen ligger i området 120-200 Hz, så her kan man evt. prøve å booste litt ved behov, mens det er som regel alt for mye informasjon i den lave mellomtonen (300-400 Hz) så å fjerne litt der med en equalizer er en god ide.
For å finne området der vrengen er best på den konkrete innspillingen, må man ganske enkelt prøve seg fram ved å booste litt. Prøv å sveipe litt i området fra 2-4 kHz mens du har alle andre kanaler oppe. Noen ganger kan det være nødvendig å skjære ganske kraftig rundt 5 kHz, for noen forsterkere suser mye rundt de frekvensene. Sørger man for å kutte et smalt frekvensområde vil det hjelpe mye. Å mixe er et samspill mellom alle kanaler, så ikke benytt solo-knappen alt for ofte.
Heavy metal gitarer (og andre rockegitarer med mye vreng) trenger sjelden mye komprimering, siden vreng/distortion naturlig komprimerer signalet. Som et utgangspunkt kan man prøve å sette kompressoren på en ratio på 3:1, ganske langsom attack og litt raskere release.
El.gitarer kan ofte benytte effektkjeden: Equalizer -> Kompressor -> Equalizer uansett hvilken stil man snakker om. Grunnen til dette er at man gjør visse tonale justeringer før kompressor slik at kompressoren ikke trenger å jobbe med frekvenser som likevel ikke skal være med, og siden kompressorer ofte farger/endrer lyden litt, er det lurt å korrigere for dette med en EQ plassert etter kompressoren også.
Det er ofte en god idé å legge alle gitarspor sammen i en gruppe. Innspillingsprogram som Cubase og Logic har ulike metoder som kan benyttes, og som gjør arbeidet med flere spor som hører sammen enklere.
Tips! Dersom du finner ut at du trenger å lage et bredere lydbilde, men har sendt gitaristen hjem, kan du likevel gjøre mer for å fete opp resultatet og gjøre gitarene «bredere». Hvis du f.eks har et gitarspor panorerer du det til den ene siden, og setter opp en Send til et monodelay som du panorerer motsatt vei. For å lykkes må delaytiden være kort, typisk mellom 30 og 50 millisekunder, og en feedback innstillt mellom 10 og 20% som et utgangspunkt. Ved å justere forholdet mellom direktelyd og ekko vil man etter å ha prøvd seg litt frem kunne få følelsen av at lyden kommer fra begge sider på en «bred» måte. Har man flere kanaler (som i eksemplet nedenfor) krysser man signalene på tilsvarende måte.
Vi håper at du står litt bedre rustet til å gjøre opptak du bli fornøyd med – etter at du har lest helt hit!
