Det er mange ting å tenke over og passe på når man skal få innspillinger fra mange kanaler ned til ett spor.
Selv om man nå for tiden kan mixe i Surround (Dolby Atmos / Spatial Audio) i musikkprogram som Logic og Cubase, kommer jeg ikke inn på det i denne artikkelen.
Mixing i mono vs. stereo
Selv om de fleste lyttesituasjoner i dag er i stereo, finnes det mange tilfeller der lyden presenteres i mono. Man bør derfor sørge for at musikken man mixer «tåler» å lyttes til i mono også (f.eks. ved avspilling på en en del bluetooth-høyttalere). Man kaller dette ofte for at mixen er mono-kompatibel, og er noe man bør kontrollere at låter bra.
Mixing i stereo gir oss 3 dimensjoner. Vi kommer tilbake til dett nedenfor. men la oss ta det kort her først. Se for deg at X er bredden, og kontrolleres med panorering (høyre / venstre høyttaler). Y er høyden, som vi styrer med equalizer. Z er dybden, som man styrer med romklang og equalizer. Når man så mixer i mono vil man fjerne X-aksen, slik at det ikke finnes noen bredde. Denne begrensningen gjør at man må rydde plass til hver kanal med nivå (volum) og bruk av equalizer. Når man mixer i stereo er det lettere å komme unna med en dårlig balansert mix da man til en viss grad kan skyve «problemene» ut til sidene. Det er derfor ofte fornuftig å starte mixingen i mono, sørge for å få nivåene riktig, for til slutt å bredde mixen utover samtidig som man kontrollerer mot monokompatibiliteten. Ideelt sett bør man altså ikke gjøre noe med steroebildet som ødelegger hvordan det høres ut når man lytter i mono. Dette er også en av grunnene til at det kan være bedre å mixe ved og bruke monitorer fremfor hodetelefoner, i hvert fall som hovedlytting.
Justering av lydnivåer
Mixing er et «nullsummespill» i den forstand at man ikke kan la alt tute på for fullt. Hvis en ting tar stor plass går det på bekostning av noe annet, og hvis man ikke tar hensyn til dette vil det låte dårlig.
For å få til en bra mix må man derfor la alle kanalene / lydsporene få sin plass. Et godt råd er å forsøke å spille inn færre ting bra heller enn å spille inn mange ting dårlig, for å kompensere for at det ikke låter fett nok.
Har man færre ting å ta hensyn til vil det som er der kunne få bedre plass i mixen, og dermed høres mer kraftfulle ut. Det er dog ingen absolutte regler. Låter det bra, så er det bra!
Jeg så engang en illustrasjon som var omtrent som vist nedenfor. Tanken var at man skal finne en plass til alle lydene / delene i en 3D boks:
Her er en annen illustrasjon som forsøker å plassere det viktigste i senter og utnytte stereobildet for å oppnå bredde.
EKSEMPLER:
Hvis man f.eks legger mye romklang på et signal vil lyden oppfattes som om den befinner seg langt borte. Hvis man vil skape en atmosfære uten at dette skjer, bør man isteden eksperimentere med en ekko/delay effekt. Man må skape plass til hvert instrument og til vokal. Dette kan blant annet gjøres ved å bruke en equalizer og panoreringskontrollene. For å skape plass bør man finne ut hva som kjennetegner hver kanal og eksperimentere ved å fjerne uvesentlige frekvenser for hver kanal. Bruk gjerne et hi-pass / lo-cut filter på alle kanaler som ikke skal inneholde bassinformasjon, f.eks. hi-hat etc.
STEREOFØLELSEN kan økes ved å gjøre to /eller flere) opptak der man spiller identisk (dubbing) for så å panorere de to sporene et stykke ut til hver side. I tillegg kan man ta bort frekvensområder fra den ene kanalen som man øker tilsvarende på den andre for å holde balansen. (Vær forsiktig med dette. Det er fort gjort at det i stedet høres ut som om hele mixen er en eneste stor fasefeil).
«3D Mix i stereo«
Nedenfor finner du tips på hvordan du kan skape litt dybde i mixen.
HVIS DU VIL FLYTTE ENKELTE LYDER FREMOVER I MIXEN:
Unngå å bruke mye klang. Hvis du likevel trenger litt reverb så velg en som er lys i klangen og sett predalayen et sted mellom 45 – 80 ms. Alternativt: prøv å bruke litt delay. Prøv en Enhancer eller bruk Equalizer til å booste litt rundt 5 – 8 kHz.
HVIS DU VIL FLYTTE ENKELTE LYDER BAKOVER I MIXEN:
Det mest opplagte er å redusere volumet. Et par dB kan ofte være nok. Demp frekvensområdet 5 – 8 kHz.
ANALOG VS DIGITAL MIXING
Det er også forskjeller på å mikse med analogt og digitalt utstyr. Forskjellen på å mixe analogt og digitalt er ikke så stor ved første øyekast, men det er forskjeller og noen av de viktigste forskjellene er beskrevet nedenfor.
HEADROOM
Når man mixer i et audioprogram eller med en digital mixer har man i prisippet ikke «headroom». Headroom er betegnelsen på avstanden mellom en mixers nominelle nivå 0 og det punkt som mixeren blir overstyrt. Dette skiller seg fra en analog mixer, der man kan ha et headroom på 10 – 20 dB.
Headroom’et spiller inn når man f.eks mixer to eller flere kanaler som hver ligger på 0 dB. Hvis man har to kanaler der hver av dem er på 0 dB vil de to til sammen gi +6 dB i masteren. En analog mixer har «plass» til flere sterke signaler uten at det resulterer i overstyring. Man må derfor være forsiktig når man mixer flere kanaler til samme utgang (eller buss), særlig med tanke på at man alltid skal forsøke å spille inn signaler så høyt som mulig når man jobber digitalt. Utfordringen blir større jo flere spor som skal mixes sammen.
Løsningen er derfor å enten dra ned kanalenes nivåer og/eller å panorere noen av dem ut til sidene.
UTGANGER
Benytt gjerne flere utganger om du har muligheten. Det er en fordel med tanke på lydkvaliteten hvis du mastrer til DAT e.l. Hvis du har f.eks 8 utganger vil du oppnå høyere kvalitet hvis du deler opp mixen i 4 stereopar of lar dem bli mixet i en bra analog mixer (hmmm… det var det der med headroom igjen…). En bra måte å skaffe oversikt over mixen på er å benytte såkalte subgrupper. De fleste audioprogrammer har denne muligheten. En subgruppe er «en mixer i mixeren» som man kan sende signaler til. Selve subgruppen sendes igjen videre internt i mixeren til masterbussen, til en utgang eller til en ny subgruppe. Sett at du har tatt opp 8 kanaler med koring. Når du har mixet og panorert disse seg imellom er det en god idé å sette opp en subgruppe for dem. Hvis du seinere vil justere korpartiets totale nivå bruker du kontrollen på subgruppen isteden for å justere alle 8 kanalsporene. En annen fordel er at man enkelt kan legge f.eks en kompressor som insert på subgruppen og på den måten kontrollere alle 8 sporene med en plugin i steden for å bruke 8 plugins – en på hvert spor. Denne løsingen sparer mye prosessorkraft og gir større kontroll.
AUTOMASJON
De fleste innspillingsprogrammer (f.eks Cubase, Reason, Logic, ProTools etc) har muligheten for å benytte en eller annen form for automasjon av mixeren. Mixerautomasjon finnes gjerne i to varianter: «snapshot» og sanntid. Sanntidsvarianten innebærer at man spiller inn alle endringer man utfører i mixeren mens låten spilles av. Snapshot-automation er også svært anvendelig. Snapshot innebærer at man stiller inn mixeren på valgte plasser og «tar et bilde» av hvordan mixeren er innstilt på det tidspunktet (på samme måte som ved steptime programmering av MIDI-data). Å automatisere plugin-effekter kan være mer komplisert, men er også nyttig og gi spennende resultater. En av de virkelig store fordelene med å automatisere mixen er at man kan være sikker på at det vil låte likt hver gang en låt hentes frem.
Les videre om mixeren del 1 og del 2.
Tips vedr. de dype bassfrekvensene:
Når man jobber spesifikt med å mikse bassfrekvensene i hjemmestudioet kan man ofte ha god hjelp av hodetelefoner. Dersom man er ute etter å jobbe raskt, finnes det alltids noen snarveier. Det er for eksempel ofte vanskeligst å få dypbassen til å sitte skikkelig, og da kan man bruke plugger som f.eks. Bassroom fra Mastering the mix. Selv om pluggen er noen år gammel, er den fremdeles relevant. Det kan imidlertid være slik at hvis du må justere mer enn 2-3 dB med denne bør du kanskje heller gå tilbake og mixe litt annerledes.
