Equalizeren er et av de viktigste verktøyene man har når man mixer.
En equalizer (EQ) kan best beskrives som en mer eller mindre avansert tonekontroll. EQ’en brukes vanligvis til å jevne ut frekvenser i et lydbilde, men kan også brukes til kreativ lydbearbeiding.
Før vi starter vil jeg bare understreke at man ikke skal tro på det klassiske uttrykket «det ordner seg i mixen». Hvis du ikke er fornøyd med innspillingen, er det viktig å prøve å flytte rundt på mikrofoner i forhold til lydkilden. En EQ kan ikke magisk hente frem frekvenser som mangler, eller hjelpe deg med å ta bort uønsket romakustikk. En Equalizer er veldig anvendelig, men man kan ikke trylle med den.
Her skal vi se litt mer på hva en equalizer er, og hva den brukes til.
FAST EQ er en equalizer i sin enkleste form. Her er det snakk om en enhet der frekvensen er forhåndsdefinert – ofte så enkelt at man har kontroller for bass, mellomtone og diskant, dvs. man kan bare justere hvor mye man vil høre av hver av disse. Man kan ikke justere hvor i bassen man vil korrigere frekvensmessig. Dette kan høres begrenset ut, men i eldre og mer gromt innspillingsutstyr er frekvensene valgt med omhu og gir et godt resultat som dessuten er lett å oppnå. Det er ikke så mye man kan få gjort galt 🙂
GRAFISK EQUALIZERE kan påvirke et større antall frekvensbånd samtidig. Hvert frekvensbånd er fast og har sin egen gainkontroll. Innstillingen av disse kontrollene gir en grafisk oversikt over hvordan det totale lydbildet påvikes av eq’n. Grafiske equalizere er sjelden å se som plugin, og benyttes ikke så ofte ved innspilling av enkeltstående lydkilder.
PARAMETRISKE EQUALIZERE har innstillinger slik at man fritt kan bestemme hvilken frekvens filteret skal påvirke.
FULLPARAMETRISKE EQUALIZERE har samme muligheter som Parametriske equalizere, men man kan i tillegg bestemme hvor bredt ett eller flere frekvensområder skal være ved hjelp av en såkalt Q-verdi (forklares lenger ned i artikkelen).
De eq’ene som er tilpasset for bruk ved innspilling har i som regel følgende kontroller og funksjoner:
FREKVENS – med denne stiller man inn hvilken frekvens eq’en skal arbeide med. Det er nesten aldri slik at det kun er den angitte frekvensen som blir påvirket, men også de nærliggende frekvensene.
GAIN – Her stiller man inn om eq’en skal forsterke eller dempe i et bestemt frekvensområde. En vanlig omfang er +/- 12 dB, men det er mange Plugin equalizere som kan påvirke mer enn det. (OBS! Mer er imidlertid ikke nødvendigvis det samme som bedre).
Q er bredden på det området som et fullparametrisk band kan påvirke. En lav Q verdi pleier å bety at det er et smalt frekvensspekter som blir påvirket.
KARAKTERISTIKKER
Shelving tilsvarer det som på «synthspråket» kalles lav- eller høypassfilter. Grafisk vil denne typen se ut som en hylle (shelf) som viker av ved eq’ens frekvensinnstilling. De filter som finnes i de øvrige registerne kalles ofte for Bell. De kan forøvrig også brukes på bass og diskantområdet. Grafisk vil kurven se ut som en pukkel eller grop. Det er bredden på denne pukkelen som kalles for Q verdi. Mange plugins har valgbar karakteristikk på flere – eller kanskje også alle band – og ved å kombinere disse kan det skapes ganske kompliserte frekvensganger ut av equalizeren.
FREKVENSREGISTER
Det er vanlig å dele opp lyd i ulike frekvensregistere. De ulike frekvensene på en equalizer pleier å ha en «etikett» som f.eks. «High», «Low», «Mid» etc. Dette behøver i og for seg ikke å bety så mye for mange equalizere har overlappende bånd, noe som betyr at et High bånd kan påvirke frekvenser i mid og low områdene. Siden filterinnstillingene i så stor grad blir påvirket av karakteren i den innspilte lyden er det vanskelig å komme med noe annet en noen generelle retningslinjer.
BASS
Forholdet mellom bass og basstromme kan være et eksempel på to instrumenter som har en tendens til å ville okkupere det samme frekvensområdet. Hvis man skrur frem en dyp og fet bass og en dyp og tung basstromme samtidig blir resultatet ofte lite distinkt. Hør på låten og forsøk å bestemme hvilken av de to som skal få «eie» de dypeste frekvensene, slik at det ikke blir konflikt. Demp deretter en del av den dypeste bassen fra det andre instrumentet. Pass på at dette instrumentet likevel er tydlig ved å legge til litt i de litt høyere registerne. Tenk på at en basstromme ofte har en lavere grunnfrekvens enn en elbass, mens en synthbass ofte kan nå dypere ned. Du kan også avhjelpe dette ved bruk av såkalt sidechaning med en kompressor, slik at f.eks bassgitaren dempes hver gang basstromma slår.
MELLOMTONE
Det er i dette området det menneskelige øret er mest følsomt, og derfor det området som man må jobbe mest med. Tydligheten i en stemme vil ofte ligge rett over 2 kHz, men det gjelder å være forsiktig så ikke stemmen blir nasal og gjennomtrengende. Gitarer og en hel del keyboard-lyder har en stor del av de frekvenser som gir dem karakter i området mellom 1 og 4 kHz. Hvis man har for mye materiale i dette området kan ørene bli «slitne». Man kan på den annnen side vende dette til sin fordel. Prøv f.eks å heve lead-sangen forsiktig rundt 3 kHz, samtidig som du demper andre instrumenter i det samme området. En annen mulighet er å forsøke å finne hva som gir de ulike instrumentene deres «identitet» i miksen – dette vil veksle fra låt til låt. Pass på å lytte gjennom hele låten – og bruk eq på instrumenter i sin sammenheng – ikke juster eq mens du kjører solo på et spor. Når man er tilnærmet fornøyd med komp-instrumentene gjelder det å passe på at det viktigste i miksen høres tydligst og best – i de fleste tilfeller er det sangen eller et melodi-instrument.
DISKANTEN
Hvis du demper rundt 5 kHz kan det gjøre at visse lydkilder «flyttes bakover» og det kan være med å å gi luft til en tett miks. Her kan man gjøre mye med skarp-trommer, hihats og cymbaler. Hvis man spisser en skaptromme her, kan man ofte dempe den litt i de lavere Frekvenser uten at dette går utover tydligheten. Alt over 10 kHz er lurt å jobbe med kort stund i starten av et arbeidspass før ørene trenger hvile.
DYNAMISK EQUALIZER
Det finnes også en spesiell type equalizer som bør nevnes: den dynamisk equalizeren. Det er en slags hybrid mellom en vanlig EQ, og en dynamisk (multibands) kompressor. Det blir et verktøy som kun er aktivt når signalet overgår visse verdier som du bestemmer. Fordelen med dette er at equalizeren bare jobber når den må, fremfor å påvirke lyden hele tiden. På den måten vil frekvenstette deler av et spor påvirkes, mens svakere partier blir mindre påvirket eller helt urørte.
Man kan tenke seg flere ulike tilfeller der en dynamisk equalizer kan være nyttig:
– FÅ KONTROLL PÅ DISKANT I ET VOKALSPOR
Mange vokalister kan høres litt harde og kalde ut når de presser stemmen, men mer varme når de ikke tar i kraftig. En dynamisk equalizer kan gjøre en stor forskjell ved å senke de frekvensene som «stikker ut». Akkurat hvor disse frekvensene finnes vil avhenge av stemme og mikrofon. Prøv om du kan finne dem i området 2000 til 5000 hz.
– FÅ KONTROLL PÅ DET LAVE MELLOMREGISTERET
Det lave mellomregisteret er veldig viktig både for å få trykk i musikken, men også fordi det er veldig lett kan bli for mye informasjon/energi her slik at miksen blir grøtete. Let gjerne opp instrumentenes resonanstopper og senk med 3-5 dB i problemområdet mellom 100 – 400 Hz. Prøv en treshold på 30-40 og Q-verdi rundt 2. Det vil kunne resultere i et naturlig mellomregister der varmen er i behold.
– REDUSERE BEHOVET FOR KOMPRESSION VED MASTERING
Hvis du har en mix som er balansert og har fin dynamikk vil det ikke kreves så mye bruk av kompressor. Den dynamiske equalizeren kan virkelig skinne her ved at den kun trår til når det trengs for «å holde visse frekvenser i øra», men ellers holder seg diskret i bakgrunnen. For å teste dette litt kan du f.eks legge inn 100Hz, 1000Hz og 10000Hz, og deretter øke eller senke dem 2-3 dB, for å høre hva som skjer.
Hvis artikkelen har gjort deg interessert i dynamisk equalizere kan vi tipse om følgende plugins:
– Tokyo Dawn Records TDR Nova (finnes i både en gratis og betalingsversjon)
– Izotope Ozone Dynamic Equalizer
– Fabfilter Pro-Q3
Sidechain i EQ
I noen equalizere finnes det muligheter for såkalt sidechain, dvs. at man lar andre kanaler justere equalizeren på en kanal når de er aktive. Typiske eksempler er bass og basstromme, men det finnes naturligvis mange andre tilsvarende situasjoner der denne muligheten kan være nyttig. Nedenfor ser du equalizeren Frequency fra Steinberg Cubase. Sjekk ditt inspillingsprogram, så kanskje du har denne muligheten også.
EQ FILTER (EKSEMPLER)
HI-SHELF FILTER
Alle frekvenser som påvirkes vil heves eller senkes. Betegnelsen Hi-shelf indikerer at man jobber med diskantfrekvenser.
LO-SHELF FILTER indikerer at man jobber med bassfrekvenser.
LO-CUT FILTER:
Fjerner lave frekvenser, men lar de høye frekvensene passere. Det kan være nyttig å benytte et lo-cut filter for å bli kvitt lavfrekvent støy/rumling…
HI-CUT FILTER:
Virker «i motsatt ende» av frekvensspektret i forhold til et lo-cut filter ved at det fjerner høye frekvenser. Et eksempel på bruk av hi-cut filter m/automasjon er intro’en på Madonnas gamle låt «Hung up» der instrumentene gradvis får mer hørbar diskant.
Q VERDI
Q-verdien bestemmer bredden på frekvensbåndet som skal påvirkes. Ved å justere frekvensinnstillingene kan man finne frem til de områdene man vil korrigere. Legg merke til forskjellen i Q verdi på de 2 bildene. Q-verdien i det øverste bildet påvirker et mye smalere frekvenspekter enn i bilde nr. 2.
«TELEFON-EFFEKTEN»
Her ser du et eksempel på innstillinger for å få lyden til å høres ut som om den spilles via en telefon. Kan være en artig effekt – prøv f.eks å legge den på effektreturen slik at kun effekten, og ikke det direkte signalet påvirkes.
I PRAKSIS
Det kan være lurt å starte med en grovinnstilling der man raskt balanserer miksen, og komprimerer de signalene som trenger det, og på den måten la hvert signal få sin plass når det gjelder nivå og panorering. Når grovskissen er klar kan det være lurt å lete etter identitet på en eller flere av lydkildene. Legg f.eks inn en parametrisk EQ på lydkilden, og gi den en boost på 5 -10 dB (10 dB er ofte alt for mye, men det er greit å overdrive, for å finne viktige frekvensområder ).
Hvis du nå spiller opp hele miksen samtidig som du sveiper sakte med EQ’ens frekvenskontroll til du finner det området der lydkilden «hopper ut» av miksen. Hvis du bruker en plugin EQ så vær oppmerksom på at du må sveipe rolig, slik at datamaskinen rekker å henge med /ta hensyn til endringene du gjør, før du flytter videre.
Noter ved hvilken frekvens dette skjedde, og fortsett videre. Det kan være flere frekvensområder som er viktige. Når du er klar, drar du ned EQ slik at den booster så lite som mulig, men slik at lydkilden allikevel er tydlig. Det er sannsynlig at du må redusere nivået på sporet etter denne behandlingen. Etter du har gjort dette, kan du aktivere enda et band på den aktuelle eq’en, og stille den inn slik at den demper med 10 dB. Deretter kan du sveipe igjennom igjen for å se om det er noen frekvenser du kan dempe for å gi lydkilden enda mer nærvær. Å søke opp ett område på denne måten med to EQ band er veldig effektivt.
Hvis man ikke finner noen bra plass for en lydkilde – ikke en gang med hjelp av en equalizer – kan en annen plassering av lyden i stereobildet hjelpe. Prøv deg frem med panoreringskontrollen. Etter mitt syn oppnås nesten alltid det beste resultatet, ved å bruke equalizeren til å dempe enkelte frekvensområder, fremfor å booste. Hvis man hører en miks som ikke låter bra, vil man ofte finne at mange kanaler er boostet innenfor samme frekvensområde, eller at de trenger en «rens» slik at færre kanaler okkuperer – spesielt i bassfrekvensene. Hvis man booster overalt, er det jo i prinsippet det samme som å dra opp volumfaderen på kanalene.